17. mai

Da var den her. Nasjonaldagen. Det er noe med 17. mai, noe helt unikt. Noe som gjør at ingen kan helt la være å ta dagen inn over seg. Julaften blir gråere med årene. Kjedeligere. Ikke fordi den ikke er viktig, eller koselig, men fordi noe av magien man lengter etter, den man kjente i barndommen, liksom svinner hen. Men 17. mai slutter aldri å være magisk.

Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at det er en felles feiring. Det er en feiring som kan ses og høres. En feiring vi deler med hun som står foran oss i iskøen, alle de bunadkledde som presser seg sammen på t-banen, barneflokken som roper hurra i toget, russebussen som kjører dundrende forbi og alle hagefestene vi går forbi på vei til vår egen 17.mai-middag. Vi drar til byen nettopp for å se andre mennesker, trenge oss sammen, titte litt på barnetoget, høre litt musikk sammen, stå lenge å vente for å få kjøpt en øl eller en lunsj fordi vi vil være sammen med andre feststemte mennesker. Og vi pynter oss for hverandre. For alle de vi ikke kjenner som også er der, i byen, på baren, i toget. 17. mai er en diger folkefest, og den dagen i året vi deler med alle nordmenn. Og det er magisk. Selv når man er voksen.

Kommer 17. mai til å være annerledes i år? Kanskje. Kanskje kommer vi til å klemme hverandre enda hardere. Rope enda høyere hurra. Tørke bort en ekstra tåre når nasjonalsangen blir sunget, ved tanken på de som ikke er her og synger den med oss. I år har vi grunn til å sørge. Men vi har også grunn til å feire oss selv, det norske folket. Og akkurat nå trenger vi kanskje å minne oss selv på at det er dette som er viktig. Den kjærligheten, varmen, gleden og det inkluderende fellesskapet som kommer frem nettopp på 17. mai. For det har ikke blitt skadet, det har ikke en gang fått en skramme etter det som skjedde 22.7. Og i alt dette varme, gode, magiske, drukner hans hat og blir ubetydelig.

Om å glemme å skrive.

Jeg har lenge drømt om å skrive. Bli forfatter. Kanskje journalist. Flykte noen måneder i året til et hus i en idyllisk liten kystby i sørfrankeriket og skrive og skrive og skrive. Skrive tykke bøker om lidenskap, kjærlighet, barndomstraumer, angst og alt annet det skrives om i fantastiske, kritikerroste bøker. Det har ligget der et sted i fremtiden, at jeg skal sette i gang med skrivingen. En gang skal jeg ta meg til tid det, legge tid og kjærlighet i det, og da skal det bli fantastisk, da kommer jeg til å skrive gode bøker, for jeg har det jo i meg. Jeg har jo skrevet før, jeg vet jo at jeg elsker det. Men når kommer den tiden? Tiden for skriving? Det har alltid vært skole, skole, jobb og så er jeg plutselig midt i en mangeårig utdannelse og har tiden fylt opp med eksamener, oppgaver, deltidsjobb, prosjekter og det er ikke tid. Så jeg må prøve å bruke tiden i mellom på det. Noveller, artikler, dikt og kanskje starten på en bok i de lange pausene mellom semestrene. Men så skjer det ikke. Tiden visner bort i ingenting. Selv alle timene jeg har til overs mellom kafeturer, øldrikking, middager, handleturer og familietreff blir bare borte. Det er så lett å synke ned i en sofa med en film eller en tv-serie og gjøre noe som er helt uproduktivt. Og når jeg bestemmer meg for å prøve å skrive tar det så få setninger før det liksom stopper opp. Og jeg klarer ikke å sitte og stirre på en blank side mer enn et par minutter før jeg gir opp, før jeg gjør noe annet. Så det blir bare noen løsrevne tanker her og der, et avsnitt i hist og her og aldri egentlig noen ting.
Jeg er så redd for å se drømmen visne bort, se den smuldre opp og forsvinne mellom fingrene. Det skal ikke skje. Jeg vil ikke våkne opp om 50 år og angre på at jeg forsømte drømmene mine. Jeg skal prøve. Skal skal skal.

Julekos

Det er hyggelig å komme hjem til jul. Julekakebaking, pynting av juletre, titte på julefilmer, ligge i en dyne og lese en gammel utslitt bok en har lest tusen ganger før, spille kort med familien, tenne røkelse. Det er fine ting. Men det er ikke bare hyggelig heller. Det blir jo alltid sånn at når man kommer hjem til familien og har gledet seg til en deilig og rolig juletid er plutselig mor veldig stresset over juletreet som har stått litt lenge i kjelleren og drysser, ribben som ingen helt vet hvordan man tilbereder og juletrepyntingen som skal skje klokka syv og da må alle være ferdig med alt de skal for nå skal vi ha det HYGGELIG. Og man blir bedt om å være med å justere juletreet (er det finest litt til høyre for vinduet, eller burde det stå midt i stuen selv om det blir litt i veien) og støvsuge gulvet og gå i butikken, selv om man tradisjonen tro har utsatt julegavepakkingen litt for lenge og er midt i en kritisk fase uten nok papir og ser at man igjen har glemt gave til tante Olga. Det blir noen småkrangler, noen litt anspente situasjoner og en del hakking.

En god jul hjemme krever litt stahet og en god porsjon viljekraft fra noen svært juleglade sjeler som har bestemt seg for at julen skal bli bra. Det har vi heldigvis hjemme hos meg. Så det blir nok en god jul i år også.

Film: One day

Jeg har akkurat sett filmen One day. Den kommer nok ikke til å gå inn i historien som en av tiårets beste filmer, men Jim Sturgess er så utrolig fin at det gjør filmen verdt å se i seg selv. Altså. Så. Innmari. Vakker.

Sukk.

Ellers er det en søt film bygget rundt et ikke så altfor originalt konsept – to mennesker som er ment for hverandre men ikke klarer å innse det og blir bestevenner i stedet. Vi får se dem en gang i året, på den 15. juni, fra en gang på 80-tallet til i dag. Litt type When Harry met Sally. Det hele er åpenbart ganske klisjéaktig, men det fungerer bra allikevel, og Anne Hathaway (som for øvrig prøver seg på en britisk aksent) og Jim Sturgess er veldig fine sammen. Perfekt høstfilm når man vil ta litt (eller i mitt tilfelle mye) fri fra eksamenslesing.

Om å ikke være liten

Noen ganger har jeg lyst til å være liten og gå på barneskolen. Jeg har lyst til å hoste litt ekstra når jeg er sliten og en smule forkjølet og få lov til å ligge hjemme i senga med solbærtoddy og epler og fem forskjellige sorter halspastiller. Ligge under dyna og lese gamle bøker, eller innpakket i et ullteppe i sofaen og se en film. Og det er helt greit at du ikke gjør noe den dagen, du er jo syk, og når du kommer på skolen dagen etter merkes det egentlig ikke at du ikke har vært der en dag eller to, du slipper leksene og dagene fortsetter som vanlig.

Om jeg hoster nå er det ingen som hører meg. Vil jeg forsvinne ned i dyna en dag er det ingen som protesterer, men de grufulle en million sidene jeg må lese ligger og tynger på samvittigheten min og hvisker ”du kommer til å stryke på eksamen”. Ingen bryr seg om hvilke gode eller mindre gode unnskyldninger man måtte ha for ikke å ha lest nok eller for å levere en oppgave for sent (og jeg har mange, etter flere års øvelse fra grunnskolen). Og jo flere pusterom man tar jo høyere blir hviskekoret fra alt jeg ikke har gjort eller lest og alt jeg ikke kan.

Åh, eksamenstider altså. Heldigvis aner jeg et lyspunkt, en gang om ikke altfor lenge (kanskje altfor kort, grøss og gru) er eksamenstiden over og det er adventstid og stearinlys og julegaver og fine filmer. Det kribler av barndomsglede når jeg tenker på det. Nesten nok til å drukne hviskekoret. Men bare nesten.

The Art of Clean Up

Kunstneren Ursus Wehri har laget en bok med bilder av scenarioer fra hverdagen som han har ryddet opp i ved å sortere objekter og individer etter karakteristika som størrelse, farge, form og lignende. For eksempel et bilde av en badestrand, en skål med bokstavnudler og kinesiske bokstaver. Så innmari fin idé. Det jeg har sett av resultatet har vært enda bedre. Nedenfor kommer noen av mine yndlinger, og for å se (litt) mer kan

man besøke denne siden.Forøvrig virker boken som en ypperlig investering for å bringe litt glede inn i grå høstdager.

...

Valg. Det går ikke helt riktig vei.